Klarte domstoler og dommere å bevare sin uavhengighet under andre verdenskrig? Hvilken betydning fikk Nasjonal Samlings rettssyn? Hvordan foregikk det politiske presset mot domstolene og nazifiseringen av rettsvesenet? Kunne dommerne opponere? Dette er sentrale spørsmål i Dommernes krig. Retten og juristene regnes gjerne som konservative krefter i samfunnsutviklingen. De verner om det bestående, men samtidig brukes lovgivning og håndhevelse av lovene som instrumenter når samfunnet skal omformes. Slik var det også i Norge under andre verdenskrig.

I desember 1940 la dommerne i Høyesterett kollektivt ned sine verv, mens dommerne i underrettene fortsatte. Nazistene opprettet Folkeretten og særdomstoler, og de tyske domstolene fikk også betydning for rettsanvendelsen her til lands.

HANS PETTER GRAVER belyser denne delen av vår historie gjennom mange konkrete eksempler. Han behandler også rettsoppgjøret etter krigen med fokus på dommerne, norske som tyske. Sammenblandingen av lovgivende og dømmende funksjoner, innføring av dødsstraff gjennom kongelig anordningsmyndighet og kriminalisering av medlemskap i et politisk parti har hittil vært lite problematisert. Analysen viser også en klar sammenheng mellom rettsoppgjøret etter krigen og de tiltakene som ble satt i verk under den kalde krigen.